Museet på Støren har et uvanlig bilde i sin samling. Ved første øyekast ser det ut som et vakkert brodert bilde med blomstermotiv. Opplysninger på baksida av bildet forteller hvilket materiale bildet er laget av, nemlig menneskehår. Det var Berit Nerøien som i sin tid gav bildet til museet ved prestegården.
"Dette håret er av min oldemor Marit Sivertsdatter Hoff, gift med Ingebrigt Øien" står det på baksida av bildet.
Langt hår måtte være en forutsetning for å lage et slikt bilde. Hvem som er kunstneren står det ikke noe om, men vedkommende må ha vært temmelig stø på hånda, og har hatt et godt syn.
Hårbilder er ikke et uvanlig fenomen, men teknikken bak slike bilder har gått i glemmeboka. Den er i alle fall ikke noe kurstema i lokale bygdekvinnelag og husflidslag. Trønderbladet har vært i kontakt med personer herfra, men det har ikke lyktes å finne ut så mye om tradisjonen bak slike hårbilder.
Har noen opplysninger?
Har noen av våre lesere kunnskap om slike bilder, ta gjerne kontakt på e-post: tronderbladet@tronderbladet.no eller vår tipstelefon 93450100.
- Hvordan oppstod de?
- Når var kunsten utbredt?
- Ble de laget av håreieren sjøl, eller var det bestillingsverk?
- Ble bildene laget for salg, gaver til slektninger eller for å beholde sjøl?
- Ble bildene laget i spesielle faser i livet?
- Ble hår fra flere personer brukt for å skape ulike fargenyanser?
Spesielt stort bilde
Bilder som finnes på Internett viser hårbilder av mye mindre størrelse enn bildet på Støren museum.
Nordøsterdalsmuseet skriver på sine nettsider at de er kjent med slike bilder fra Sverige.
"I Dalarna i Sverige var dette håndverket ei solid binæring utover frå midten av 1800-tallet. Kvinnene som kunne denne kunsten vart kalt ”hårkullor”. Dei reiste rundt og selde varer og tok opp bestillinger. Handelsferdene gjekk til land som Norge, Danmark, Tyskland, England og også Russland, Frankrike og Amerika. I 1920-åra da den kvinnelege hårmoten endra seg til bobb og shingle, vart mykje av råstoffet borte. Derimot vart verdien av hårarbeidet lite verdsatt. I dag blir håndverket teke vare på av nye generasjoner, og eit 25-tals ”hårkullor” fører arven vidare" skriver Nordøsterdalsmuseet på sine nettsider.
