Innvandringsregulerende hensyn. Det er begrunnelsen fra utlendingsmyndighetene når barn som har levd hele sitt liv i Norge, blir sendt ut av landet, mens naboer, venner og hele bygdesamfunn protesterer.
Sju søstre i Namsos ble i juli 2013 utvist og endte opp i en flyktningeleir i Jordan. De hadde levd nesten ni år i Norge.
En helgereportasje i Aftenposten sist lørdag er en de verste historiene jeg har lest, om barn vi ikke vil ha:
10 år gamle Shaimaa fra Jemen klamret seg til ipaden sin da hun nylig ble hentet av sivilt politi i Lillesand.
Etter sju år i Norge ble hun transportert ut sammen med mor og søsken. Far hadde gått i skjul. Det er klart at Norge ikke kan åpne dørene for alle som vil inn.
De fleste forstår det. Denne uka har jeg truffet en av dem som får bli i Norge. Hun bor i Melhus, og vi vil nok få høre fra henne etter hvert. I Trønderbladet får vi av og til muligheten til å lære slike unge mennesker å kjenne. Noen av dem begynner å skrive, og da kan avisa følge dem litt på veien videre i livet også.
Å få komme til Norge er som å vinne i lotto, sies det. Noen av dem som ender opp her, har nok likevel mer enn flaks i bagasjen:
De er talenter som blir viktige nye stemmer i samfunnet vårt. En av dem er norsk-irakiske Faten Mehdi Al-Hussaini (19) i Oslo, som står opp mot ISIS og ekstremisme.
Norge siler flyktningene for å unngå de sykeste, men vi plukker nok samtidig også fra øverste hylle, i unge generasjoner fra kulturer som er mye eldre enn vår egen.
Det er kanskje heller vi som er de heldige.