Det handler om å bringe kulturelle opplevelser av høy kvalitet hjem til de eldre og de syke som ikke har mulighet til å oppsøke dette selv. Det handler om å gi denne gruppen et variert kulturtilbud, som vil bidra til bedre omsorg og en bedre hverdag.

Den kulturelle spaserstokken ble etablert i 2007 som en følge av en stortingsmelding om fremtidens omsorgsutfordringer som kom to år tidligere. Kultursatsingen bygget videre på et prosjekt som ble startet i Trondheim kommune i 2002, der målet var å bidra til økt aktivitet for beboere i omsorgsboliger.

«Spaserstokken» er blitt en del av den kulturelle grunnmuren i landet vårt, og det er blitt svært godt mottatt av de eldre selv. En evaluering i 2011 konkluderte med at tilbudet styrker de eldres opplevelse av tilhørighet og dessuten var helsefremmende.

Det er beklagelig og trist at regjeringen velger å sette strek over et tilbud som er så populært og som ser ut til å være så velfungerende. Dette virker lite gjennomtenkt, og det er skuffende at et kulturelskende Høyre og eldreomsorg-opptatte Fremskrittspartiet går sammen om en slik avvikling.

Nå skal i stedet de ansatte ved eldreinstitusjonene dyrkes fram som sangere. Noen av dem kan nok synge, andre antakeligvis ikke. Spørsmålet er hvordan et slikt «ufrivillig kor» vil sikre de eldre kultur av høy kvalitet. Sang er selvsagt viktig og helsefremmende, og det synges nok allerede i dag mye ved mange eldreinstitusjoner, men å frata de eldre muligheten til å nyte av det beste norsk kulturliv kan gi, er dårlig omsorg. Å forvente at kommunene selv skal fylle på med kultur utenfra, blir en for tilfeldig ordning. Jeg håper regjeringen snur i denne saken.